• Morten Tønnesen

Refleksjoner fra filosofen Morten Tønnesen

Filosofen Morten Tønnesen deltok i panelet : "New Eden? Where is biotechnology taking us, and how can art explore this?"

Samtalene under panelet trakk filosofi og etikk inn i en dypere refleksjon omkring (bio)teknologiutvikling og kunst. 
Deltakerne til panelet var Hanne Røland Hagland (førsteamanuensis og senterleder, Centre for Organelle Research, UiS), Kristin Aaser Lunde (stipendiat, Stavanger Universitetssjukehus), Morten Tønnessen (filosof og førsteamanuensis, Institutt for sosialfag, UiS), i samtale med kunstnerne Joe Davis, Jalila Essaïdi and George Gessert.

Tønnesen deler noen av tankene han presenterte i panelet med oss her:

Refleksjoner om utstillingen Det nye Eden

Mennesket er et vesen som definerer seg selv. Men betyr det at alt er mulig for oss, at vi kan sette hva som helst ut i livet? Mange ser ut til å mene det. At mennesket er et slags grenseløst vesen, et vesen for hvem alt er mulig. Men vi er lagd av kjøtt og blod, og ut av de sårbare kroppene våre står det en eim. Dypt inne i kroppene våre sysler billioner av bakterier med samfunnsnyttig arbeid som blant annet gjør det mulig for oss å fordøye mat. Vi er mer-enn-menneskelige, som den amerikanske fenomenologen og Norgesvennen David Abram sier det.

Jeg tror kunstneren George Gessert har rett i at det er noe alvorlig galt med samtidens menneskesyn, slik det arter seg når vi skal forholde oss til naturen. Og vi skal jo det, om vi vil eller ei. Menneskesyn og natursyn må ses i sammenheng, for vår menneskelighet uttrykker seg nettopp gjennom hva vi gjør som naturvesener, i og med naturen. Vi handler fortsatt i stor grad som om vi tror vi står over eller utenfor naturen. Som om naturen var et eller annet fremmed objekt som vi kan holde på en armlengdes avstand, og manipulere som vi vil.

Moderne bioteknologi reiser en rekke etiske og andre problemstillinger. Er det slik at alt vi kan gjøre, det bør vi gjøre, for å utnytte det mulighetsrommet vi har som teknisk kompetente vesener? Da leker vi Gud, og naturen er vår lekegrind. Er det kanskje for store sko å fylle? I en verden der ingeniør-mennesket er guddommeliggjort og menneskeslekten noe nær allmektig, er det i noens øyne å regne som blasfemi å pokke på at andre naturvesener har samme rett til boltreplass på Jorden som vi selv har. Forstår vi egentlig vår egen plass i denne sammenhengen, vår rette plass som mennesker?

Joe Davis lengter etter å terraforme Mars, det vil si å gjøre planeten Mars jord-aktig og beboelig. I mine øyne holder det lenge med én Jord, bare vi lærer oss å bo her uten å tære på livsgrunnlaget for de millionene av arter som vi deler planeten vår med. Jeg tror vi ennå ikke riktig har slått oss til ro her på Jorden – Joes lengsel ut i verdensrommet er vel nettopp et uttrykk for det. Nå er det selvsagt typisk menneskelig å ville favne om alt, selv verdensaltet. Jeg blir gjerne med en tur til Mars, jeg og, om jeg får sjansen. Men å terraforme Mars, det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Vi er ikke modne nok til det, vi har ikke kommet langt nok i vår utvikling som mennesker til å ta ansvar for en ny planet. Først må vi lære oss å leve på denne. Drar vi ut nå, så vil historien bare gjenta seg på atter nye planeter. Det er her på Jorden slaget må stå.

Også Jalila Essaïdi har en lengsel i seg. En lengsel etter fusjon med noe ikke-menneskelig. Hva mer er det vi mennesker kan ønske oss, enn å smelte sammen med naturen? Moderne bioteknologi rommer mange slike lengsler, eksemplifisert ved Jalilas forsøk på å utvikle en syntese av menneskehud og edderkoppsilke. Men bør vi virkelig forsøke å ta alt annet fantastisk som finnes i naturen opp i oss? Burde vi ikke snarere leve så godt som vi kan som mennesker, i fred og samfunn med allverdens ikke-menneskelige livsformer? Jeg har en anelse av at edderkoppens spindelvev kommer bedre til nytte for edderkoppen, enn det noen gang kan gjøre for oss.

Lengte gjør vi uansett. For vi mennesker er lengtende vesener. Hva vi skal blande oss i, av naturens hendelser og fenomener, er et etisk spørsmål, og et spørsmål om menneskesyn. Hva vi skal blande oss med er ikke bare en teknisk utfordring, men atter igjen et spørsmål om etikk og om menneskesyn. Og dermed koker også alle disse etiske spørsmålene ned til det store, altavgjørende spørsmål som en lang rekke filosofer, fra Kierkegaard til Zapffe, og lenger tilbake, har stilt: Hva betyr det å være et menneske?

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger
Innehaver av Spør Filosofen (www.spørfilosofen.no)

Samarbeidspartnere